UNIBET

Hvis barbariske dager skjuler seg i denne parallellen, er det kanskje fordi en reporter for å dvele på personlige følelser midt i den gjennomgripende menneskelige lidelsen han vitner ville være uanstendig. I motsetning til at livet tilbringer de ikoniske bølgene på planeten, som Honolua, Tavarua, Kirra, Ocean Beach og Jardim, gir Finnegan et lerret for en rekke følelser som oppstår ved voldssammensetning – kanskje fordi surfing medfører nedsenking i naturlig skjønnhet. Disse følelsene inkluderer funn, frykt og “en dopaminhopp som var både kjent og sjelden, som krevde nerve og erfaring.” Det er motgang, mangel, fysisk drubbing, skader og “nær-drukning”.

Finnegan opplever også frykten inspirert av majestetiske bølger.Her er han på Tavarua, i Fiji, som kjører den siste bølgen av dagen: Bølgen føltes som en test av tro, eller en test av sunnhet, eller en enorm, ufortjent gave. Fysikkloven syntes å ha vært avslappet. En hul bølge brølte seg i dypere vann. Ikke mulig. Det føltes som et skinnende tog, en utbrudd av magisk realisme, med det havbunnlyset og den lacy hvite baldakinen. Slike møter med skjønnhet er mest intense i barbariske dager på hvilket Finnegan kaller “fryktlinjen.” Gjennom minnet blir magiske bølger på et øyeblikk dødelig farlig, som i Finnegans nære børste på Madeira.Når surferen krysser fryktlinjen, er absurditeten eller til og med galskapen til surferens praksis praktisk. William Finnegan: “Jeg var motvillig til å komme ut av skapet som surfer” Les mer

Finnegan har organisert Barbarian Days som en krønike av hans innvielse i surfing, som han konsekvent knytter til en venn eller følgesvenn som blir hans fag, og som fører ham fra bølgene til omgivende sosiale scener. Finnegan oppdager “siren sangen” for surfing, for eksempel som ung ungdom på Hawaii, sammen med skolevennen Roddy Kaulukukui, som hjelper ham med å navigere rasespenningene mellom haoler – hvite ikke-hawaiere – og hawaiier som er levende avbildet i første kapittel av hans memoir.Finnegans antropologiske fokus skifter deretter fra landsamfunnet til surfers kameratskap, og viser et innadrettet, mannlig samfunn som holdes sammen av obligasjoner av vennskap, lokal kunnskap og aggresjon. Denne broderskapet deler en tydelighetskode, kilden som Finnegan er tilbøyelig til å forklare – sin egen kapitulering til sin myndighet. Finnegans memoir skiller seg ut blant den tynne litteraturen om surfing etter glimtene som det gir til obligasjoner blant menn som organiserer sine liv rundt tidevann, vind, hovelse og de forræderiske topografiene på kysten. Noen av disse vedleggene er kjærlige, som Finnegans vennskap med Roddy.Eller senere i livet, som bor i New York, med danseren John Selya, som han skildrer for å spille i Twyla Tharps Movin ‘Out etter en morgen som lurer på hard surf i en isstorm fra Long Beach. Andre obligasjoner er mer ambivalente; spesielt Finnegans forhold til onkologen Mark Renneker, kjent lokalt som Doc, som leder de våpnede surfere på San Franciscos brutale Ocean Beach.Emnet Renneker og Ocean Beach-surfere var faktisk Finnegans første forgang til surfingantropologi, i form av en 1992 New Yorker-artikkel med tittelen “Playing Docs Games.” Renneker, Finnegan husker, “hatet det.” Facebook Twitter Pinterest Italo Ferreira flyr gjennom luften etter å ha trukket ut av en bølge som Kelly Slater padler forbi i 2015 World Surf League Fiji Pro ved Cloudbreak off Tavarua island, Fiji.Foto: Kirstin Scholtz / WSL HANDOUT / EPA

Finnegan er villig til å avsløre utenforstående for å surfe broderskap, legger sin bok i en rekke klassikere om hva sjømannen og forfatteren Joseph Conrad kalte “havets bindinger”. Finnegans barbarer ta sin plass ved siden av Richard Henry Dana kamerater før masten, Mark Twains elvebåtpiloter, og de myriade sjømennene som kjemper med stormer og menneskelig feil i Conrads historier. Finnegan er den første som setter surfing inn i denne bokhyllen av sjølitteratur, og han gjør det som en antropolog og kysthavsforsker, besatt av en fin litterær følsomhet.Spesielt, mens han beskriver havet med en surfers teknisk sjargong, drar han imot surfing med følelser, noe som gjør dem tilgjengelige til og med for ikke-surfing leseren som kanskje ikke forstår importen av bestemte detaljer. En slik evne å bringe utenforstående innen teknisk kunnskap er en for hvilken sjøforfattere lenge har vært kjent. Vi trenger ikke å forstå seilingenes seilighet for å anerkjenne at den unge kapteinen farlig har tatt skipet sitt for nær land på slutten av Conrads “The Secret Sharer”, når kapteinens kompis utbryter: “Hun vil aldri bli vær og du er for nær nå for å bli. Hun går i land før hun er rundt.Å, min Gud! “På samme måte behøver vi ikke å vite hva det betyr å være” fanget i støtzonen “på et” 10 fots vestsett “,” ta hver bølge på hodet, dike mitt bord, dykke dypt, blir forvrengt, “for å forstå Finnegans innsending til havet en kveld på Oahu.

Finnegan kaller dette underkastelsen ved Solnedgang en” dåp. “Religion gjennomsyrer sine beskrivelser av surfing, fra den tid da” junior ateist “Lærer om guds kraft i det vestlige Hawaii til Barbarian Days siste scene. Når man nekter teologi, er denne memoaren fortsatt gjennomsyret i sine talespråk: “dåp”, “troens test”, “hender oppvokst i bønn” og så videre. Finnegan er ikke den første som identifiserer Den religiøse kvaliteten i surfing.Idrettens hawaiiske røtter som en åndelig praksis av harmoni med naturen blir regelmessig kontrastert mot den vestlige søken etter naturens dominans skriftlig på surfing. Finnegan nekter imidlertid denne romantikken. Guddommen som presiderer over Finnegans visjon, er den hawaiianske gudinnen Pele, hvis krav til ofre og “sjalu og voldelig” natur gjenspeiler havets grusomhet. Finnegan sans for at han bare kan forklare trommelen med å surfe som en sterk mystikk, bekreftes i memoirets siste scene, satt på det evocativt kalt Cloudbreak i Fiji – kjent for å være blant verdens mest utfordrende bølger. Økten starter med et figurativt offer øyeblikk, når Finnegan faller dårlig og treffer hodet, bløder fra halsen.Den lokale båtmannen, en “firkantet skulderfugl [noen som surfer med sin venstre fot på baksiden av brettet] heter Inia Nakalevu,” skritt fremover for å hjelpe ham med å ta bølger trygt, ledsage hans veiledning med en katekese – av noe slag – På den sublime alteret av revet.

“Kjenner du Gud, Bill?” Inia spør, da han velger bølger for Finnegan, i forhold som er så farlige at utryddelse kan føre til døden. «Vet du at Gud elsker deg?» «Ikke egentlig,» svarer den avisen atheistiske Finnegan, og nekter “den mørkhudede evangelistens” tro, selv om han skylder sin bevaring av Inias utsøkte lokale kunnskap.En fantastisk idrettsutøver, “Inia…hadde det dårlig”, sier Finnegan, og legger til avhengighet til mixen. Pulitzer-vinner William Finnegan ville ikke stereotypes som en dum surfer. Les mer

Hva er surfing ? Vi er igjen uten bekreftelse, bare Finnegan lengter etter at “dette” ikke ville ende, og de bølgene som “holdt seg gjennom, skinnende og mystiske, fylte luften med en storslagen opphøyelse.”

*** ** Henri Borius bor i San Francisco, hvor han surfer på Ocean Beach. Margaret Cohen lærer litteratur ved Stanford University og surfer Santa Cruz.